Regjeringa sitt forslag til kutt i CO2-kompensasjonsordninga set investeringar og industri-arbeidsplassar i fare. 5 industri- og Hydroordførarar på Vestlandet krev at regjeringa og Arbeiderpartiet finn tilbake til ein føreseieleg industripolitikk! 

I statsbudsjettet for 2024 gjer regjeringa framlegg på ny å kutte i CO2-kompensasjonsordninga. Det er dårleg industripolitikk, og dårleg klimapolitikk. 

CO2-kompensasjonsordninga er avgjerande for å sikre like konkurransevilkår for norsk industri som nyttar fornybar energi. Ordninga kompenserer, delvis, for at Norge importerer europeiske CO2-prisar i vår kraftpris.  Tyske, polske og andre europeiske gass- og kolkraftprodusentar sender si klimarekning vidare til straumkundane. Fordi Norge er knytt til Europa gjennom ei rekke kraftsamband, smittar europeiske CO2-prisar over på norsk kraftpris. Statnett anslår i sin siste kraftmarkedsanalyse at heile 40 % av norsk kraftpris i 2028, er europeisk CO2-pris.  NVE sier at auken i europeisk gass og CO2-pris, saman med ein svekka norsk kraftbalanse, er den viktigste årsaka til at kraftprisen forventa å auke mot heile 80 øre/kwh i 2030!  Slår det til, vil ein slik kraftpris slå føtene under norsk industri.  

CO2-kompensasjonsordninga vart innført av Stoltenberg-regjeringen i 2012. Ordninga var med å sikra konkurransedyktige kraftprisar for norsk industri.  Industrien følgde opp med investeringar som har skapt nye arbeidsplassar og meir ny klimavenleg industriproduksjon. Mellom anna så gjenopna Hydro ein av dei to elektrolysehallane sine på Husnes.  Dette som ein direkte konsekvens av at Stoltenberg-regjeringa  kompenserte for CO2-prissmitten frå Europa. 

Europeisk CO2-pris aukar kraftprisen for norsk industri

Ei føreseieleg og sterk CO2-kompensasasjonsordning har vore ein bærebjelke i Arbeiderpartiet sin industripolitikk. No er bildet heilt annleis. Stikk i strid med løftet i Hurdalsplattforma om «å videreføre og styrke CO2-kompensasjonsordningen» har regjeringa både i budsjettet for 2023 og 2024 gjort framlegg  om å gjennomføre store kutt i ordninga.  Under Stoltenberg blei industrien kompensert for 75 % av anslått europeisk CO2-pris – i tråd med EU sine reglar og praksis i andre land. 

Vert det siste kuttet som no er til handsaming i Stortinget gjennomført, vert graden av kompensasjon i praksis redusert til 42 %.  Kutta er gjort utan dialog med industrien, og utan faglege utgreiingar av konsekvensane. 

Tyskland styrkar CO2-kompensasjonsordninga

Paradokset er at medan Norge kuttar i CO2-kompensasjonsordninga, går dei store industrilanda i Europa i motsett retning.  Medio November  annonserte  den sosialdemokratiske regjeringa i Tyskland, som frå før av har ei vesentleg meir robust CO2-kompensasjonsordning enn Norge, at den vil styrke den tyske CO2-kompensasjonen. I Tyskland vert no deler av industrien kompensert for over 90 % av anslått CO2-priseffekt.  Også Frankrike har ei CO2-kompensasjonsordning som i større grad beskyttar mot CO2-prissmitten i kraftprisen. 

Norge har lykkes i å kutte utslepp og ta vare på industrien – til no

Norge har over tid lukkast godt med å finne balansen mellom klimatiltak i industrien og å ivareta arbeidsplassar.  Industrien har gått fremst i å kutte utslepp, 40 % av klimagassutsleppa er kutta sammenlikna med 1990.  Dette skuldas mellom anna at industrien må betale for eigne utslepp gjennom EU sitt kvotesystem.  Norge som nasjon har kutta 4 % i same periode.  Samtidig har CO2-kompensasjons-ordninga bidrege til at industrien ikkje flaggar ut, eller legg ned. Denne balansen må vi ta vare på.

Dei same CO2-priseffektane som gir industrien auka kraftprisar, gir staten betydelege inntekter. Når europeiske CO2-prisar pressar opp prisen på kraft i Norge, er det først og fremst staten som tener på det gjennom auka kraftskatt.  Legg vi dei same kvoteprisane som regjeringa anslår til grunn, vil staten som følge av effekten som dei europeiske CO2-prisane har på staten sine inntekter på grunnrente åleine, gi inntekter på over 240 milliardar kr. fram mot 2030.  Det er tre-fire gonger meir enn dei samla kostnadene ved CO2-kompensasjonsordninga. 

Saka kan bli løyst om det er politisk vilje

Kuttet regjeringa gjer framlegg om i CO2-kompensasjonsordninga i statsbudsjettet for 2024, har tilbakeverkande kraft, og gjer at ei rekke industribedrifter no må gjennomgå sine planlagde investeringar på nytt, og ta store økonomiske tap. Dette skaper ikkje dei føreseielege vilkåra som industrien er avhengig av.  Dette er ikkje den industripolitikken som vil gi vekst i grøn industri. 

No må denne saka løysast. I førre veke fremma Norsk Industri, Industri Energi og Fellesforbundet eit felles løysingsforslag som møter regjeringa på halvvegen. Partane i arbeidslivet føreslår å reetablere ei effektiv CO2-kompensasjonsordning, med å øyremerke deler av denne til klima- og energitiltak i dei bedriftene som mottek støtte frå ordninga.

På den måten vert industriens sine behov for føreseielege vilkår teken i vare, samtidig som forventningane Stortinget har om å gjennomføre fleire klimatiltak i industrien vert effektuert. Dette er ei løysing som kan gjere ei kompleks og utfordrande sak, til ei mogelegheit. Denne må regjeringa gripe. Det handlar om framtida for norsk industri,  og om Arbeiderpartiet sin posisjon som industriparti.

Petter Sortland 
Ordførar Høyanger (s.)

Christian Sønstlien
Ordførar Årdal kommune (s.)

Ståle Refstie
Ordførar Sunndal kommune (s.)

Leiv Arne Marhaug
Ordførar Karmøy (s.)

Vegard Bjørnevik
Ordførar Kvinnherad kommune (s.)