Hydro, Eviny og Zefyr ønsker å bygge vindkraftverk på Snøheia (www.snoheiaindustrikraft.no) og Fred Olsen Renewables ønsker å bygge vindkraftverk (www.hoyangerfjell.no) i resterende fjellområde mellom Høyanger og Viksdalen.

Noen fakta:
• Tilsammen 100-130 vindturbiner (norges største vindkraftverk har 80 turbiner).
• Totalt anleggsområde 50-70 kvadratkilometer.
• 80-90 kilometer veg.
• Oppstillingsplasser for vindturbiner tilsvarende 50-70 fotballbaner
• Nesten alt dette blir liggende i tilsigsområdet til drikkevannskildene til Høyanger tettsted
• Anleggsperioden er antatt å vare i 2 år (Fred Olsens brosjyre)
• Konsesjonsperiode 25-30 år (www.høyangerfjell.no)

Det blir massive og ikke reparerbare naturinngrep og ødeleggelser.
Miljødirektoratet og NVE har utarbeidet kunnskapsgrunnlag om forurensing fra vindkraftverk og angir en rekke risikoforhold (noe av kunnskapsgrunnlaget er angitt under):

«Forurensing fra utbygging av vindkraftverk (anleggsfasen):
Partikkelforurensning fra massehåndtering i anleggsfasen. Ved store mengder partikler og mye humusinnhold kan for eksempel vann bli uegnet som drikkevann.

Utslipp av drivstoff fra transport, tanklagring og tilhørende utstyr. Forurensning fra hendelser med utslipp av drivstoff kan føre til skader og ulemper på miljøet, og helsefare ved for eksempel forurensning av drikkevann. Det kan ta lang tid før vannkvaliteten er gjenopprettet.

Utslipp av kjemikalier, oljer og betong, og farlig avfall. Utslipp av hydraulikkoljer og andre kjemikalier til miljøet er forbudt.

Nitrogen fra sprenging. Sprengstoff inneholder nitrat eller nitratderivater. Ved sprenging omdannes nitrogenet til nitrøse gasser, men noe av sprengstoffet forblir udetonert i steinmassene, og kan føre til avrenning av nitrat. Nitrat er giftig, og drikkevannsforskriften har en grenseverdi på 50 mg nitrat/l vann. Sprengning og lagring av steinmasser nær drikkevannskilder kan føre til økt nitratinnhold i drikkevannet.»

«Forurensning fra drift av vindkraftverk (driftsfasen):
Forurensning fra drifts- og vedlikeholdssenteret. Transformatorenene i transformatorstasjonen er som regel fylt med olje som isolasjonsmedium. Bryterne i bryterfeltet kan inneholde SF6-gass eller ha et SF6-fritt alternativ. I tillegg vil hver enkelt turbin ha en bryter som også inneholder en mindre mengde SF6 eller et SF6-fritt alternativ. Det er generelt lite utslipp av SF6-gass i norsk kraftsektor, men SF6-gass er en veldig kraftig klimagass. Fra driftssenteret ledes sanitæravløp til tett tank. Lekkasjer eller søl ved tømming av denne kan forekomme. Sanitærvann inneholder bakterier som ikke skal forekomme i drikkevann.

Utslipp og spill av olje og kjemikalier fra turbinene i driftsfasen. En vindturbin med hovedgir og vribare turbinblader inneholder typisk 1000–1500 liter olje per turbin, mest girolje og noe hydraulikkolje. Vindturbiner kan havarere ved at ulike deler svikter som følge av produksjonsfeil, monteringsfeil, slitasje eller ekstreme lasttilfeller. Et havari kan føre til utslipp av oljer, og turbindeler som vingemateriale kan spres i terrenget. 

Demontering og håndtering av komponentene. Utslipp fra slitasje på turbinbladene vil i hovedsak være mikroplast, som er en samlebetegnelse for plastfragmenter som er mindre enn fem millimeter. Vindturbiner står utsatt til for vær og vind, og overflaten til turbinbladene utsettes for slitasje som kan føre til erosjon og avskalling. Hvis slitasjen får så stort omfang at den gir direkte utslipp av glassfiber, vil det være fare for utslipp av bisfenol A, som inngår i glassfiberblandingen.

Miljødirektoratet og NVE skriver videre:
«Hva trenger vi mer kunnskap om? Kunnskapen om mikroplast har økt betraktelig de siste årene, men det er fortsatt mye om både spredningsveier og effekter som ikke er kjent. Selv om utslippene av mikroplast fra landbasert vindkraft er små sammenlignet med andre kjente, landbaserte kilder, vil minimalisering av slike utslipp fortsatt være en aktuell oppgave for leverandører og anleggseiere. Det samme gjelder enklere og sikrere tilstandsvurdering og utvikling av bedre vedlikeholdsrutiner.»

Mengden mikroplast og bisfenol A som slites av og spres i naturen og til drikkevannet strides de lærde om. Anslagene går fra noen gram pr turbinblad pr. år til mange kilo.

De lærde strides ikke om at det er slitasje fra vindturbinene.

At det som slites av vil havne i drikkevannet i Høyanger og Viksdalen er det heller ingen som tviler på.

Miljødirektoratet og NVE beskriver mange risikofaktorer med vindkraftverk. 

Vi vet at vindkraftverka som planlegges i fjella våre ligger i tilsigsområdet til drikkevannet vårt. Vil vi at drikkevannet vårt vil inneholde ukjente mengder mikroplast (i tillegg til det som allerede er der), bisfenol A (BPA), oljer, osv.?

Bisfenol A er nå definert som 250 000 ganger mer skadelig enn for 10 år siden (European Food Safety Authorities). Er det dette vi vil servere i tutekoppene til barn og barnebarn?

Dette vil også forurense utmarksbeite og dermed saue- og viltkjøtt.

NVE og Mattilsynet har i kunnskapsgrunnlaget om drikkevann skrevet følgende:
«Det er viktig å klarlegge om det finnes en reservevannkilde eller andre løsninger som ivaretar leveringssikkerheten (redundans) i drikkevannsforsyningen. Uten redundans kan selv en minimal risiko være uakseptabel.»

Vi har ingen annen drikkevannskilde!

Risikoen må vurderes som vesentlig større enn minimal!

Erik Øren