Arvid Moss har ansvar for energi i Hydro. Han forteller i BT 11.9. at Hydro vil bygge vindkraftverk i Høyanger-fjella, og går langt i å antyde at det er en forutsetning for at Hydros nye aluminiumspilot blir lagt til Høyanger. Det kan ikke begrunnes med kraftmangel i Sogn. Ifølge både Statnett og NVE har Sogn så stort kraftoverskudd at det er vanskelig å få det ut av fylket! 

Men Moss har lenge vært en aktiv pådriver for mer vindkraft på land i Norge, og annonserte allerede i november i 2019 at Hydro ønsker å bygge egne vindkraftverk. Det var kort tid etter at Solberg-regjeringen i august det året måtte skrote «Nasjonal ramme» for nye vindkraftverk, etter voldsom folkelig motstand.

Hydro er allerede en stor kjøper av vindkraft. Slik krafthandel skjer på såkalte PPA-kontrakter, «power purchase agreement», eller kraftkjøpsavtale på norsk. Med slike avtaler kan Hydro unngå de vanlige markedsmekanismene. Moss er ellers en sterk advokat for at ingen må tukle med markedet!  

I PPA-kontrakter om kjøp av vindkraft blir prisen vanligvis fastsatt ut fra den lønnsomheten som kreves for å få finansiert et vindkraftverk. Når disse i hovedsak finansieres av utenlandske fond som er fornøyd med lav avkastning, ned på 3%, blir dette god butikk for store innkjøpere som Hydro.  

I dagens prissituasjon er det forståelig at Hydro vil sikre seg strøm utenfor det ordinære markedet. En måte er å bygge egne vindkraftverk, for å unngå dagens «europapriser». Men Moss og Hydro gir da blaffen i at vindkraftverk raserer stadig mer av det vi har igjen av urørt natur. Skal vi bygge ned mer av det som kalles Europas siste villmark?

Og Hydro «trener» allerede på å operere vindkraftverk, ved å drifte Tonstad vindkraftverk i Sirdal/Flekkefjord. Det er et av de største i landet, med 51 turbiner på 200 meters høyde. Hydro kjøper strømmen som produseres, i 25 år. Kraftverket eies med 20 % av franske Engia og 80 % av Susi Renewables, registrert i skatteparadiset Luxembourg.  

Vindkraft kan selvsagt ikke brukes direkte i noen sammenheng, aller minst i industriproduksjon av f.eks aluminium. Vindkraften må «hvitvaskes» ved at den leveres inn på nettet, og vannkraften må tilpasse produksjonene slik at vindkraften kan utnyttes. Dette er negativt for vannkraftverkene fordi økt effektkjøring, altså stadige endringer i produksjonen, gir unødvendig mye slitasje på turbinene. Og vindkraftprodusentene betaler ingen ting for denne helt nødvendige tjenesten. Økt effektkjøring av vannkraftverkene har også noen steder store negative konsekvenser for liv og artsmangfold i vassdragsnaturen. Blant annet utløser det fiskedød i stort omfang. 

31. januar skrev Arvid Moss i Bergens Tidende under tittelen «Langsiktig kraftpolitikk som motor i det grønne skiftet». Her skriver han dette: «Statnetts analyser viser at kraftoverskuddet vi har i dag vil være borte i løpet av de neste fem årene.» Dette er etter min mening direkte uredelig bruk av Statnetts analyser. Moss ønsker åpenbart å skape inntrykk av at vi går mot underskudd av strøm om fem år. Men det gjør vi ikke, nettopp ifølge «Statnetts analyser».

I sin KMA (kortsiktig markedsanalyse) fra desember 2021 sier riktig nok Statnett at kraftoverskuddet går ned til 3 TWh i 2026. Ikke til null, som Moss hevder. I Statnetts LMA (Langsiktig markedsanalyse), fra juli 2021, går det derimot fram at kraftoverskuddet, etter en midlertidig nedgang i 2. halvdel av 2020-årene, vil øke fram mot 2050. Også uten mer vindkraft på land. Hvis videre elektrifisering av sokkelen stoppes, noe som er politisk svært aktuelt, vil overskuddet øke ytterligere.  

Så skrev Moss dette: «Norge har flere muligheter til å bedre tilgangen på fornybar kraft, på kort og mellomlang sikt, inkludert tiltak for energieffektivisering og oppgradering av vannkraftverk. Men vi må også erkjenne at Norge har gode vindressurser på land, og at landbasert vind vil være avgjørende for å sikre nok kraft fram mot 2030.» Dette er da i direkte motstrid til det Statnett sier om situasjonen i 2030, og spesielt feil i Sogn. Statnetts tall bekreftes så å si på nærmeste TWh av NVEs LMA, fra oktober 2021. Og både Statnett og NVE har med store kraftmengder for ny industri.

Dessverre har norske regjeringer gjennom flere tiår ført en elendig energipolitikk, nærmest destruktiv. Konsekvensen er at den særnorske konkurransefordelen, lavere strømpriser enn i landene vi konkurrerer med, er blitt stadig mindre. Det har skjedd i takt med stadig tettere integrering i EUs energimarked.

Norsk Hydro har i all hovedsak en stolt industrihistorie i Norge. Det ville kledd dagens Hydro-ledelse langt bedre om den nå hadde deltatt aktivt i arbeidet for å gjenskape den konkurransefordelen vannkraften gav, i stedet for å prøve å sikre sitt framtidige kraftbehov ved å forsere nedbyggingen av urørt natur med å bygge egne vindkraftverk!

Av Hogne Hongset, medlem av alternativ energikommisjon og rådgiver i Motvind Norge