NRK har i en serie vist til 44 000 utbygginger i landet i løpet av de siste 5 år, mange har ikke fulgt bygningsloven slik vi kjenner den. På Vestlandet kan hele Stølsheimen, rekreasjonsområdet for Bergen og omland, Snøheia mellom ytre Sogn og Sunnfjord og faunaen i Alver på UNESCOs verneliste alle utsettes for utbyggingskrefter av det råe slaget. Dette kan faktisk skje nærmest i ekspressfart av selskap som kun har økonomi som drivkraft og ikke norske verdier som bevaring av natur og hensyn til folk i ryggmargen. Ei heller tar de demokratiske hensyn, da de lokale myndigheter ikke har fått konkurrenende alternativ å forholde seg til, noe vi er vant med i en hverdag der demokratiske verdier rår.

På Snøheia eksisterer det kun et eneste alternativ for å redde arbeidsplasser i Høyanger og sikre Hydro kraft. Fordi utbyggingsselskap ene og alene har kastet sine øyne på det urørte fjellområdet Snøheia. Dette til tross for at det finnes alternativ nær allerede utbygd infrastruktur. Med konsekvensutgreiing av disse, vil man kunne forene tre viktige verdihensyn. Det er bevaring av urørt natur, komme befolkning og grunneiere i møte og løse kraftbehov. I tillegg til slik vurdering på flere aktuelle plasser, trenger man å beregne konsekvensene av enkeltstående vindmøller, som for mange er et mer spiselig alternativ enn vindmølleparker på jomfruelig fjell. Når dette er et mye brukt alternativ på kontinentet, må det også undersøkes her på bjerget, det vil si på flat mark hos oss. Utbyggerene må rett og slett ristes ut av tvangstanken om at det beste er å rasere urørt natur. Andre samfunnsverdier må komme inn i hjernebarken. Står et samfunn igjen kun med et kraftalternativ, ligner vi for mye på saksbehandlingen som foregår i vårt største naboland i øst. Lokale styrer blir kun sandpåstrøingsorgan, når kun et alternativ foreligger. Slik vil vi ikke ha det her.

Faren er at vindmøller spres over et uberørt fjellandskap i hurtigtogsfart, fordi man ikke tar seg tid til å vente på å få vurdert de sterke alternativene Kjernekraft og Havvind. Begge lytter til eiendomsbesittere, tar lokale hensyn og etterkommer grunneierinteresser, pluss at de bevarer urørt natur i fjellet. Ingen kan unngå å ha merket at å bevare jomfruelig natur for turrister, for nå- og ettertid står høyt i kurs hos dem som omgir fjellene med sin bopæl. Kjernekraftalternativet kan for det meste skjules i fjell og man kan spørre seg om hva Havvind skal nyttes til om ikke det er til industri på land? Når Havvind allerede er komt langt angående konsekvensutgreing, kan man også spørre seg om det er noe bakvendt å elektrifisere sokkelen med energi fra land, når energien i store mengder om få år vil finnes i nabolaget, altså i Havvind? For vi bor ikke i Bakvendtland, men i landet Norge?

Dersom myndighetene setter som vilkår og  forlanger at flere hensyn likeverdig skal vektlegges av utbyggere, slipper man den langdryge og unyttige kampen mellom motstridene og uforenelige  interesser, som vi ser i dag. Demokratiet er tuftet på kompromiss mellom ulike interesser, da bør en slik tankegang komme tidlig inn i bildet. I dag er det ekstreme særinteresser som alene råder, til langt inn på oppløpet, før avgjørelse skal fattes. Dette problemet finner vi også angående kraftlinjen mellom Samnanger og Kollsnes i Øygarden. Statnett, eid av Energidepartementet, altså deg og meg, vil sende linjen i friluft nær der folk bor. Andre verdier enn kroner og øre er ikke etablert i selskapets organer eller DNA. Statnett tar her ikke hensyn til vurderingen Ola Borten Moe gjorde som Energiminister. I en parallell sak ble for noen år siden linjen lagt i kabel i Hjelte- og Lurefjorden. Selskapet er altså ikke utstyrt med politiske følehorn. Heller ikke har Statnett sett eller tatt hensyn til det faktum at faunaen i Alver er med i UNESCO sitt biosfæreprogram. De som skjønner seg på slikt, fatter at her er det sterke verneinteresser inne i bildet. Hva skal til for at Statnett skal skjønne at mer enn kroner og øre må være retningsgivende i saksbehandlingen? Kanskje et par tillegg i selskapets etikkforskrift, påført av Energidepartementet?  Ok, la oss bli med inn i den økonomiske basisen som alene råder for Statnett pr. i dag. Da kan vi fortelle at Norge som en av klodens rikeste nasjoner,  bør ha råd til å spandere noen kroner ekstra for at kommende slekter skal få oppleve den verneverdige naturen som urørt. Cecelie Lyngnes, leder for Statnetts etikk- og varslingsutvalg, kan du høre meg på denne linjen?

Trolig er det verste eksempelet på forsøk på å ødelegge et rekreasjonsområde i Vestland, Norsk Vind sine utbyggingsplaner for Stølsheimen i Modalen. Avisa Nordhordland er full av leserskriv som stort sett framstår som ramaskrik mot en slik rasering av et svært populært fjellområde. For å oppnå 2,36 TWh energi er de villige til å gjøre fjellheimen om til en sveitserost med 100 km tilkomstveger. Selskapet vil bygge 10 mil med unødvendige veger, for å skaffe en energimengde som et Kjernekraftanlegg i fjell kan erstatte. Slå den! Dette uten å ha vurdert, eller i alle fall ikke offentliggjort de resultat som kan oppnåes ved å plassere vindmøller ved allerede etablert infrastruktur. Hvordan skal vi lære utbyggere at det første de må se på er slike plasser, da planer i den kategori  kan harmonere med verneinteresser, samt folks ønsker? Samtidig sparer man utgifter til vegbygging. Fornuft kommer man langt med, å kunne kombinere mer enn et hensyn kalles å kunne «multitaske». Om selskapene har få kvinner i ledelsen, kan det anbefales å ansette slike, da kvinner generelt er kjent for å mestre denne øvelsen bedre enn mange menn. Til menns forsvar skal det sies at det finnes unntak. Det gjelder bare å få dem fram, slik at det blir synlig når det gjelder utbygging av Stølsheimen, Snøheia og for Statnetts sin del i Alver.

Ole Bjarne Amdahl
Dale