Trappene i Høyanger er «in» å snakke om. Trallebanene blir ikkje nevnt med et ord. Underlig. Mitt syn er at trappene og trallebanene hører smmen, som hånd i hanske.
La oss nå si litt om trappene. Treverk, ca. 100 år, over tid vedlikeholdt av ÅSV, Hydro. Trappene er treverk, tretypen vet jeg ikke. Jeg er ingen gnager. Så kom sjokket, plutselig var trappene strengt. Da kom det en reaksjon fra spreke ungdommer, som har trappene som et treningsmedie. Statnett vil rive, og spare penger. Almuen vil beholde noe av kulturarven. Så kom en rapport, når den kom, så visste vi svaret. Resultatet var riving. Alle bestillingsvert har et mål som går ut på å tilfredsstille ordregiveren. Fikk dette konsulentbyråat med seg at for få år siden ble det arrangert trappeløp, med 100-vis av deltagere? Slitasjen må ha skjedd fort, spør du meg. Den aktuelle trappen og trallebana som hører med, heter, som folk flest vet; K1. Trappene og tralla i Dalen, som kommer fra Nova, betegnes som K2, m.a.o. ned til Kraftstasjon 2. K2 er kongen av trallebaner i Norge. Mer spektakulær bane sinnes ikke i Norge, samtidig så er Høyanger det eneste industristedet i landet som har to baner så nært sentrum. K2-banen kan sidestilles med en hvilken som helst berg og dalbane, bare farten er forskjellig. Den rolige farten er vel så spennende. Den eneste forskjellen fra Tusenfryd, er skrik og skrål, men det kan vi unngå å Guds frie natur. Det er synd å se vognen stå nede, så ensom og forlatt. Før i tiden var det et yrende liv av folk som ville til fjells for å nytte skiløypene, og det var trengsel om plassene. Hva med å tenke nytt? Hva med å gjøre banen til en museumsbane i ferietiden? Hva med sikkerhetsbestemmelsene, oppjustreinger etc. etc. Hva om gløgge hoder i næringsutviklingen satte seg sammen og tenkte nytt? I øvre Årdal har de en trallebane, (den har jeg aldri sett) som ble godkjent, og restaurert i 2019. Men den er bare for fire personer. Jeg lånte forleden en bok på biblioteket, skrevet av Bjørn Nordberg m/ frue. Han var mangeårig en betydelig kapasitet i Norsk Veritas, med trallebaner som hovedoppgave. Fruen var forsker og skribent. Boken heter «Taubaner i Norge». Forlaget er Museumsforlagene. Både K1 og K2 er behørig behandlet i boken. Les også om ulykken på K2, der en av våre lokale, Joh. Baggetun, var med, men det gikk heldigvis godt. En ting til. Enten en kommer til Høyanger fra Nordeide eller fra Lånefjorden, så finnes ingen informasjonstavle som forteller reisende om hva Høyanger har å by på, eller kan oppleve. Det viser seg at vi er på vei til å bli en spøkelsesby. Det kan være en opplevelse det og. Dette har andre nevnt før meg. Terje GandrudEntusiast.
