En lang rekke tillitsvalgte i prosessindustrien etterlyser i et innlegg i Ytre Sogn Avis 25.11. mer strømproduksjon. Men det er ikke mangel på strøm som truer prosessindustrien, - problemet er strømprisen!

Overskriften på innlegger er «Kraft 2024». Dette hadde vært en bedre overskrift: Hvordan stopper vi importen av «europapriser» på strøm! For importert prisøkning på strøm er det reelle problemet, noe som i særlig grad rammer prosessindustrien. Det er fordi det er den industrien som har den høyeste andelen av kostnadene knyttet til energi. Og det vet «Samarbeidskomiteen for Aluminium», som står som forfatter av innlegget, bedre enn de fleste. Situasjonen i Høyanger er svært illustrerende. 

Høyanger kommune flyter over av vannkraft, og eksporterer rundt 0,4 TWh (400 000 000 kwh) ut av kommunen hvert år, etter at Hydro Aluminium får det de trenger. Likevel er Hydro Energi nå pådriver for å bygge ned Høyangerfjellene med vindkraft! Hvorfor? Fordi Statkraft vil ha «europapris» på vannkraften de produserer, - i Høyanger. Og Statkraft tror åpenbart at den prisen kan ikke Hydro betale! Så når Hydros gjeldende avtaler går ut i 2030, vil tydeligvis Statkraft ikke gi Hydro en strømpris aluminiumsverket kan leve med.

Dette er resultatet av en totalt forfeilet energipolitikk, som alle regjeringer de senere tiårene må dele ansvaret for. For øvrig har også Eviny full anledning til å gi Hydro Høyanger strøm til levelige priser etter 2030, med god fortjeneste for Eviny, - hvis Eviny vil! 

Problembeskrivelsen i innlegget fra de tillitsvalgte er isolert sett svært god. Både direkte og indirekte viser innlegget at det er strømprisøkning, ikke strømmangel, som kan føre til en brutal og omfattende nedlegging av prosessindustri her i landet, som det allerede gjør i deler av Europa. Og det har ikke bare betydning for de som jobber i disse bedriftene. Hver arbeidsplass i denne typen industri genererer i størrelsen 2-3 arbeidsplasser utenfor porten. 

At det er strømprisene som er problemet, har Fellesforbundet, LOs største forbund i privat sektor, erkjent. I 2023 vedtok Fellesforbundets landsmøte med stort flertall at vi må ut av ACER. Dette for å gjenskape den konkurransefordelen vi taper på grunn av den økende integreringen i EUs energimarked gjennom stadig nye «energimarkedspakker». 

Det som er overraskende ut fra innlegget, er at tillitsvalgte i LOs nye storforbund Styrke (fusjon av tidligere Industri Energi og FLT) åpenbart tror at økt energiproduksjon skal løse prisproblemet. NVE har (på side 14) i en egen rapport, «Sammenhengen mellom kraftbalanse og kraftpris», vist at hvis økt kraftproduksjon i Norge skal rive norske strømpriser løs fra «europaprisene», så må kraftoverskuddet vårt overstige 40 TWh. Dette er på nivå med samlet strømforbruk i Danmark. Så lenge de fleste nå hevder vi går mot kraftunderskudd, synes dette, pent sagt, å være lite realistisk.

Professor i industriell økonomi ved NTNU, Stein-Erik Fleten, har også uttalt dette: «Økt produksjon av strøm i Norge nå vil ikke gi lavere strømpriser. Bare økt eksport.»

For å få fram de nye mengdene energi som Samarbeidskomiteen tror skal gi lavere strømpriser, brukes det i innlegget mye plass på å antyde at vernede vassdrag bør kunne bygges ut, at mikroplast fra båter er et større problem enn mikroplast fra vindturbiner og at katter tar flere småfugler enn vindkraftverk. Denne typen argumentasjon forbigår jeg i vennlig stillhet.  

Innlegget peker helt korrekt på at CO₂-kompensasjonen er viktig for prosessindustrien i dagens situasjon, og må beholdes. (Ordningen gir bedriftene kompensasjon for at de må betale importert CO₂-avgift for vannkraften de reelt bruker.) CO₂-kompensasjonen er en viktig ordning i den situasjonen vi har fått, fordi den kompenserer for noe av de negative konsekvensene av feilslått energipolitikk. Ordningen kalles «subsidier» av økonomipressen, og er under press for å bli avviklet. Det er uhyre viktig at de tillitsvalgtes organisasjoner arbeider knallhardt for at slike ordninger blir overflødige, gjennom å bidra til at vi tar tilbake kontroll over strømprisene. 

CO₂-kompensasjonen er symptombehandling, mens sykdommen får leve videre. 

Til slutt: I 2018 var LO-ledelsen, Industri Energi og de fleste andre LO-forbund knallharde motstandere av at Norge skulle tilslutte seg 3. energimarkedspakke og ACER. 

Hva er det som gjør at tillitsvalgte i det nye forbundet Styrke ikke går i krigen sammen med LO-kollegaene i Fellesforbundet, og tar et generaloppgjør med en feilslått energipolitikk? Må Fellesforbundet stå alene i kampen for en løsning som først og fremst vil komme medlemmene i Styrke til gode? 

Hogne Hongset
Industrientusiast og naturverner