Vindmøllene på Snøheia vil endre for alltid store områder som i dag er fri for menneskelige inngrep. Som enkeltprosjekt er det ikke mye, men som NRK sin serie «Oppsynsmannen» har vist er Snøheia bare ett av en ufattelig mengde enkeltprosjekter. Til sammen representerer de en enorm natur-øding. Det er ganske klart at vi har få hemninger når det gjelder å bedre vår egen velferd på bekostning av urørt natur. Fjellområdene som er delt mellom Høyanger og Sunnfjord kommuner er til dels bygd ned allerede med skogsveier og kraftutbygging. Men det er fremdeles 30 kvadratkilometer igjen som er karakterisert som Inngrepsfrie Områder (se figur). Dette er områder som «i luftlinje ligger én kilometer eller mer unna større naturinngrep, som for eksempel veg, jernbane, steinbrudd og energiutbygging» (www.miljodirektoratet.no). Disse områdene er omtrent likt delt mellom Høyanger og Sunnfjord og det aller meste kommer til å bli spist opp dersom alle planer blir realisert.

Det er fler og fler som mener at dette bærer galt av sted og argumentene går mye på at vi skal bevare naturen fordi vi, menneskene, trenger den som den er. Vi trenger den nemlig til rekreasjon, turisme, arter som lever i naturen som er nyttige for oss, beite for husdyr osv. Alt dette er jeg helt enig i. Men hva om Einar Skjæråsen også har rett: «Mållaust liv har og ei mening»? Altså at naturen har en egenverdi i seg selv, ikke kun noe som menneskearten skal ha nytte av. Begrepet «Naturens egenverdi» er ikke nytt. Filosofer som vår egen Arne Næss har tenkt om dette, og det er blant annet utredet i en offentlig utredning (NOU 2004:2B), i forarbeidet til Naturmangfoldloven av 2009. Men i den offentlige debatt om vindmøllene på Snøheia har naturens egenverdi vært fraværende. Jeg mener dette spørsmålet krever oppmerksomhet. Har vi egentlig rett til å ta for oss som det passer oss av urørt natur? Må vi det? Er dette ett eksistensielt anliggende for oss? Må vi hele tida ofre mer natur for å kunne eksistere og ha ett godt liv?  

FN sitt mål vedtatt i 2022 er nå å verne 30 prosent av all natur på land innen 2030. Dette skal sikre artene som lever. Vi skal også verne eller bevare 30 prosent av verdens hav, innsjøer og elver. Hensikten med dette er bra, men en slik innstilling har en skummel bakside fordi den kan brukes som argument for at vi har 70% som vi kan forsyne oss av. Og med en slik forståelse er det god plass til Snøheia og alle de andre vindmølleprosjektene i Norge.

Nå er det jo slik at også menneskene kommer fra naturen og har en rettmessig plass her, men vi må være mer bevisste på hvilke fotavtrykk vi setter.  Vindmøller vil endre landskapet for alltid, mens slike ting som turgåing og husdyr på beite ikke gir tilsvarende svære og varige arealinngrep med tilkomstveier, betong og møller i konstant bevegelse. Så noe plass må vi kunne kreve, men at det er vår rett å bruke 70% av kloden til ethvert formål vi finner for godt er nokså drøyt. Hva ville naturen sagt om den hadde sin egen juss og domstol og sin egen advokat?

Klimaendringene blir nå aktivt brukt som argument for å bygge ned natur i enda større grad enn tidligere. Vind, vann og sol skal utnyttes for å erstatte fossil energi til industri, bilkjøring, oppvarming av stadig større hus osv. Vi bygger altså ned natur som ett tiltak for å bevare den samme naturen. Dette henger ikke sammen, og jeg synes at «det grønne skifte» er en særdeles upassende betegnelse på denne aktiviteten. Energibransjen og andre bransjer bør slutte å bruke slike ord når hensikten i hovedsak er å tjene penger. Vi bør klare oss med det vi allerede har bygd ut, og heller være nøye med hva og hvem som får bruke energien vi allerede har tilgjengelig. Skal vi fortsette som før ser ikke jeg andre muligheter enn kjernekraft.
Vi hører fra energibransjen og politikere i posisjon at vi kommer til å få ett kraftunderskudd «om noen få år». Fordi vi ikke lenger kan brenne fossilt organisk materiale må vi i stedet bygge vindmøller, vannkraft og solcelleanlegg. Så vi må dessverre ofre litt natur for å fikse opp i denne åpenbare ulykka. Javel? La oss si at vi gjør det. Hva skjer da om få år? Jo, da kommer noen som vet mye om dette til å spå at om få år ser vi på en ny skummel kraftmangel, og vi må dessverre bygge ut enda litt til. Og slik kommer det å fortsette. Dette er ikke dommedagstenking, det er bare vår innebygde korttenkthet og vår streben mot å få det enda litt bedre - og enda litt bedre – og enda litt bedre. Konsekvensen av denne korttenktheten er at det til slutt blir bare 30% urørt natur igjen, eller ikke noe i det hele tatt, men vi vil fremdeles se på ett kraftunderskudd «om noen få år». 

Roger Slåttnes skriver i Firda 25.oktober som sant er at Hydro må kjøpe sin kraft til markedspris, og at Snøheia-prosjektet ikke kan gi noen spesialpris til Hydro. Hydro vet nok dette godt, men de mener de må ha rimelig kraft for å bevare industrien og arbeidsplassene sine og forsøker å argumentere med den lokale nærhet mellom Snøheia og Høyanger. Det som er realiteten er at det må bygges masse vindmølleanlegg over hele landet for å dempe den generelle prisutviklingen på strøm i Norge. Da vil Hydro fortsatt ha en konkurransefordel i forhold til utenlandske aluminiumsprodusenter. Det er bare det at Snøheia aleine har minimal betydning i denne sammenheng. Når Hydro framstiller dette som om Snøheia skal gi rimelig kraft spesifikt til Hydro Aluminium Høyanger føler jeg at de prøver å lure meg. Når det gjelder Fred Olsen Energy sine planer så har de ingen andre motiv enn «det grønne skifte» og selvfølgelig det helt sentrale for enhver bedrift: å tjene penger.

Vi er rett og slett grådige og korttenkte derfor handler vi som vi gjør. Men håpet er jo at vi også er rasjonelle vesener som kan tenke litt lenger enn fem år hvis vi vil. Vi har vel strengt tatt ikke rett til dette lenger? Når det gjelder Snøheia sier jeg: heller natur og kraftunderskudd enn ingen natur og kraftunderskudd likevel. Snøheia må få være i fred. 

Trond Brekke
Førde