Jeg var langt nede og ute av stand til å rette opp skuta. Heldigvis var jeg mottakelig for hjelp, og er forbauset over at jeg, etter mye grubling, greide å ta standpunktet som skulle endre livet mitt.
Dette må nødvendigvis handle litt om meg selv og min bakgrunn, men hovedfokus er Tronvik og mine erfaringer med stedet som behandlingsinstitusjon.
I Høyanger kommune har dere i Tronvik en perle av et sted for rusbehandling! Jeg har i andre sammenhenger gitt uttrykk for takknemlighet for hva institusjonen og folkene der har betydd for meg, og for mange andre. Det var ikke gjort i en håndvending å komme dit jeg er idag. Det ble flere reinnleggelser før noe begynte å skje.
Jeg ble blant annet anbefalt å skrive tankene mine ned på papir/pc. Den hadde jeg hørt før, men jeg fulgte oppfordringen og opplevde daglig en form for lettelse idet jeg skrev. Det var som om negative tanker og problemer strømmet fra ryggsekken, ut gjennom høyre arm via pennen og ned på papiret. Sekken ble lettere dag for dag. Hodet klarnet. Til slutt var sekken tom. Dèt var en lettelse.
Smått om senn seg det inn i meg tanker om et liv uten rus. Og om hvordan det kunne realiseres.
Jeg videreformidlet det som skjedde med meg, og i samtaler dukket tanken om en livshistorie opp som kanskje kunne hjelpe andre; med håp.
I, kanskje et "øyeblikk av mani" og oppstemthet, flagget jeg å ville skrive selvbiografi.
Loddet var kastet. Jeg angret fort, og følte jeg hadde satt meg i den fortvilte situasjonen å måtte prøve å få kaviaren inn i tuben igjen.
Vel hjemme i august 2022 satte jeg meg allikevel til og skrev en masse på pc'en. Men. Det følger ikke av å bli edru at man også blir forfatter, så det har blitt liggende uferdig. Hovedsaken er at en tung ryggsekk er borte.
Ved første innleggelse fikk jeg praktisk støtte til ny leilighet, noe som var et must, og da som et samspill mellom en sosionom på Tronvik og ruskonsulenten i hjemkommunen min Bjørnafjorden; Carl Andre Dahl. De to jeg skylder stor takk.
I etterkant tenker jeg også på substansen i behandlingen på Tronvik. Jeg opplevde aldri en pekefinger, kun vennlig korrigering, noe som førte til ettertanke.
Jeg får ikke rost personalet nok; imøtekommende, vennlige og alltid parat for en samtale om ønskelig. Om alt. Og alltid med et smil. Og vennlig hjelp til praktiske utfordringer. Jeg følte meg trygg og velkommen på Tronvik.
Det ble stilt forventninger og "milde" krav - og i bunnen lå en nærmest "usynlig" progresjon.
Opplegget; personalet, terapien, aktivitetsavdeling inkl. gym/idrett og fellesturer. Og stedets fine, rolige beliggenhet helt nede ved Sognefjorden. Med fiskemuligheter, og i motsatt retning turer for avkobling i fjellterreng; velegnet for "selvterapi."
Kombinasjonen natur, ro og tenkning står for meg som bedre for kropp og sjel enn sobril og valium. Tankene mine streifet nå innom "The Eagles" og deres "Hotel California" og - strofen "you can find it here"... Ja en kan finne roen på Tronvik. Jeg gjorde det.
Roen OG troen; troen på, og nå vissheten om, at et liv i edruskap er bedre enn et liv i sus og rus.
Samtidig som alt ligger til rette, er det ingen selvfølgelighet at Tronvik er en suksess i mine øyne.
For all del, det har også vært tunge dager underveis.
Men det fremstår som en systematisk og godt planlagt form for behandling innenfor trygge rammer ledet av Elin Lysne og et godt team rundt henne.
Jeg sitter her idag, uten trang til eller lyst på alkohol. Det er ikke bare Tronvik å takke; det har vært et nødvendig samspillmellom ROP-teamet (rus- og psykiatri- teamet) i hjemkommunen, Tronvik m/fagfolk, medpasienter og meg selv.
Kommer tilbakefall skal jeg takle dèt også. Jeg har bl.a. en cand. mag. grad fra NTNU, men også følt meg som en fotnote nederst på A4 arket i perioder. Det som gjelder er å reise seg èn gang mer enn man har snublet. Det holder det. Og jeg tror på likeverd. Når spillet et over, legges kongen og bonden ned i samme eske.
Etter mange tiår i en slags ammetåke, gleder jeg meg nå over små, nære ting - de som i sum kanskje ER livet.
Jeg ser tilbake på Tronvik med takknemlighet og har blitt optimist. Det blir litt sånn "fra bølle til bestevenn".
Mange har vært involvert i min tilfriskning, og det var på Tronvik det startet. Så mange takk til Elin, Inger Marie og alle dere andre på (kanskje) landets beste ladestasjon! Og lykke til videre med den flotte jobben dere gjør!
Helse Førde og Høyanger kommune kan absolutt være bekjent av Tronvik.
I takknemlighet.
Geir
